Hva skal man gjøre når man som 35-år gammel far ser sin snart 17- år gamle datter ha seg med en høy afrikaner? Dette er noe Jarle funderer mye på i denne delen av boka. Hvordan skal man gripe inn? Hvordan skal man reagere når datteren senere kommer og hilser på deg? Ja, til og med presenterer sin kjæreste for ham?
Jeg synes, som alltid, at Tore Renberg skriver veldig bra. Han er kjempeflink med skildringer av følelser og fortvilelse. Han viser innsikt i hvordan menneskehjernen fungerer, og hvordan vi jobber i svært krevende og stressende situasjoner. Samtidig som han klarer å gi en følelse av håpløshet, klarer vi å se lyset i situasjonen. Han skriver lett humoristisk til tider, noe som gjør det spennende å lese videre. Jeg synes ikke det er mange forfattere som klarer å skrive om noe så vanskelig og tungt, og likevel få leseren til å ønske og lese videre. Mange forfattere har det med å drepe lesegleden i en slik skildring, men Renberg gjør bare boka mer levende.
Jarle er som alltid trukket mellom tradisjoner. Han har vanskelig for å innfinne seg med sosiale regler og forventninger med det å være far. Han vet ikke hva som er forventet av han å gjøre i en slik situasjon. Han ser den som temmelig håpløs. Det ender med at han løper sin vei. Han takler det ikke. Lotte roper etter ham. Først later han som om han ikke hører. Til slutt må han likevel reagere. Han kommer opp med en dårlig unskyldning om at han må på toalettet. Når han kommer ut igjen, blir han pressentert for kjæresten til datteren: Pixley Mapogo...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar