Romantikken var en litterær periode på 1800-tallet, der menneskene begynte å trekke tilbake til naturen. De ville søke nye måter å forstå virkeligheten på, og mange mente at verden var delt i to: en synlig og en skjult virkelighet. For å komme nærmere den skjulte virkeligheten, søkte menneskene til naturen, og det gudommelige. Mange mente at den skjulte sannheten lå i naturen og i det rene, upåvirkede miljø. Mange filosofer var enige i denne oppfatningen, og en av disse var Jean-Jacques Rousseau.
Jean- Jacques Rousseau (1712-1778) var en fransk filosof, forfatter og samfunnsforsker. Han hadde stor innflytelse i samfunnet, og etter sin død ble hans levninger flyttet til en æresplass i Pantheon i Paris. Mange har sagt at hans tanker og ideer gav inspirasjon til den franske revolusjonen.
Rousseau mente at menneskene hadde gått langt vekk fra det naturlige, og for å søke en større lykke og skape orden og fred, skulle menneskene søke tilbake til naturen. Dette sitatet "tilbake til naturen" er ett av Rousseaus mest kjente, og det kan også koples frem til Romantikken noen år senere. Han mente at den moderne sivilisasjonen var preget av egoisme og materialisme, og at dette ødela menneskene. Ideene og meningene hans i forhold til den vitenskapelige fremgangen bryter med tendensen i samfunnet på denne tiden, noe som gjør at man sier Rousseau var antimoderne på dette punktet. Samtidig var Rousseau en mann av sin tid. De to bøkene hans Samfunnspakten og Émile fremmer ideer som i høyere grad viser til de ideene som er viktige i det moderne prosjekt. I Samfunnspakten er hovedideen at allmennviljen og folkets makt skal styre. Dette kan vi kople opp mot Folkesuverenitetsprinsippet, nemlig at all makt utgår av folket. Émile forteller om hvordan barna skal oppdras, og det legges vekt på at barn ikke er små voksne. Rousseau mener at den beste kunnskap kommer gjennom svar på egne spørsmål. På denne måten kan man si at Jean-Jacques Rousseau var en både moderne og antimoderne samfunnskritiker, og hans ideer preger samfunnet både før og i dag.
Henrik Wergeland og Dovenskab i Regnveir
I denne teksten forteller Wergeland om noen steinbrytere, som arbeider dag ut og dag inn i steinbruddet. Forfatteren undrer seg over at klærne er så skitne og skoene så hullete. Han lurer på hvorfor de ikke vasker seg og fikser de stygge skoene. Derfor går han en dag bort til en av dem, Embert, og spør han hvorfor han ikke gjør noe med klærne og skones forfatning. Embert svarer at det har han ikke tid til, da han jobber så mye i steinbruddet. Siden begynner det og regne, og forfatteren tenker at nå må vel arbeiderne ha vasket og ordnet klærne i de to dagene regnet holder på. Men da han kom tilbake til steinbruddet, så han at både klær og sko var i like dårlig forfatning som før. Det viser seg snart at Embert og sønnene har brukt de 48
fritimene på å sove, uten tanke på hverken husarbeid eller klesvask. Forfatteren undrer seg over at det er mulig at hus og klær er i så dårlig stand, uten at eierne gjør noe for å bedre det.
Gjennom sin tekst Dovenskab i Regnveir viser Wergeland til arbeiderklassen, som hele dagen jobber med tungt arbeid, og på kvelden ikke har tid til å ta vare på seg selv eller huset de bor i. I teksten finner vi mange av de samme meningsytringer som Rousseau sto for, nemlig at det moderne samfunnet ødelegger menneskene. Dersom arbeiderne ikke hadde jobbet i steinbruddet, kunne de tatt bedre vare på seg selv og hjem. I tillegg setter han veldig tydelig fingeren på noe han har ment er et samfunnsproblem, nemlig at menneskene ikke tar vare på seg selv. På denne tiden var det vanlig at forfattere pakket inn samfunnskritikken i realistiske tekster, så derfor kan man jo også tenke at Wergeland hadde hatt flere enn akkurat arbeiderne som har dette problemet.
Bildekildene til dette innlegget er:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar