Sult av Knut Hamsun

Rundt 1890 bryter mange forfattere og kunstnere med den tradisjonelle formen. Bakgrunnen for dette er at det begynner å vokse frem en ny menneske- og situasjonskildring i Norge. Modernismen er en protest mot nyvinninger og teknologien i det moderne samfunnet, som mange mener gjør at enkeltmennesket blir fremmedgjort og sterilisert. Disse kunstnerne og forfatterne ønsker derfor å peke på teknologiens skyggesider og enkeltindividets ubetydelighet for omverdenen.

Knut Hamsun var en norsk forfatter som levde fra 1859 til 1952. Han var en samfunnskritiker, og i 1891 reiste han landet rundt og holdt foredrag om norsk litteratur. I disse slakter han samtidslitteraturen, og store forfattere som Henrik Ibsen får gjennomgå. Ibsen selv var på ett av disse foredragene i Kristiania, men gjennom hele seansen fortrakk han ikke en mine. Disse foredragene var ganske overdrevne og på mange måter urettferdige, men de skapte oppmerksomhet rundt den nye forfatteren Hamsun. Grunnen til at han kunne tillate seg å være så krass, var at han visste at han sto på et vendepunkt i litteraturen. Dette vendepunktet er overgangen mot nyromantikken og modernismen, der hovedpunktene er den kaotiske og upersonlige hverdagen.

Sult er en jeg-roman, uten personopplysninger som navn og fortid. Det eneste vi vet er det som er nødvendig for romanens handling, at personen er en fattig mann som flytter til Kristiania for å bli forfatter. Han blir en miserabel karakter, som beskrives som rotløs og fremmedgjort. Det er tilnærmet ingen ytre handling i boka, og lite tydelig tematikk. Det romanen er god på, er detaljerte beskrivelser av jeg-personens indre liv, noe som var nytt på denne tiden. Den er enestående i skrivemåte og oppbygning, og den eneste som kan kopiere Hamsun, er Hamsun selv. Det den har likhetstrekk med, er romaner i modernismen, der mye av tematikken bygger på nettopp denne fremmedfølelsen. Også den subjektive fremstillingen av et menneskets indre tanker og følelser kan vi finne igjen i verk fra denne perioden.


Modernistiske trekk i sult er da jeg-personens rotløse følelse, lite skildringer av omverden, men detaljerte beskrivelser av indre tanker og følelser. Hele romanen er skrevet fra jeg-personens vinkling. Allerede i fjerde linje i utdraget, sier jeg-personen følgende: Herregud hvor alting hadde lyst til å gå bakvendt for mig! Dette viser en håpløshet over at ingenting går hovedpersonens vei. Han er frustrert og fortvilet av sin egen situasjon. Oppi all denne frustrasjonen peker forfatteren på at de eneste som er rundt personen, er to barnepiker som triller barnevogner langt unna. Dette beskriver ensomheten godt, og at jeg-personen kanskje føler seg litt isolert fra omverdenen. Senere går han ut etter blyanten han har glemt igjen, som tideligere var grunnen for det dystre uttrykket. På veien går han forbi en dame som han legger spesielt merke til. Han beskriver sine indre følelser på følgende måte: Jeg føler mig som grepen av en sælsom lyst til å gjøre denne dame rædd, følge efter hende og fortrædige hende på en eller annen måte. Det var ikke vanlig i gammel litteratur å fortelle så direkte og åpenlyst om slike begjær som jeg-personen forteller om her. I tillegg er det ikke noe annet enn denne hovedpersonen og handlingene rundt ham som beskrives. Alle disse tingene er tegn på at Hamsun gjennom sin roman Sult skriver modernistisk og nyromantisk.

Bildet finnes her.

Modernismen

Modernismen var en periode fra 1890 og frem til i dag. På slutten av 1800-tallet ble samfunnet preget av en stor samfunnsutvikling. Nyvinninger innen vitenskap, teknologi og medier, samt økende globalisering gjorde at mange følte seg fremmede i egne liv. De var redde og engstelige for den voldsomme og raske utviklingen. Dette kunne en også merke i litteraturen og kunsten. De utrykte skepsis, angst og pessimisme overfor samfunnsutviklingen. Mange ga utrykk for en følelse av hjemløshet og fremmedgjørelse, og skepsis mot datidens kalde og kaotiske verden. Dette førte til et radikalt brudd med alle gamle uttrykksformer.

Modernismen preges derfor av eksperimentelle sjangere, teknikker og språk. Målet var å finne uttrykk for noe menneskene ikke hadde følt eller opplevd før. Den amerikanske lyrikeren Ezra Pound oppsummerte denne tankemåten i setningen "Make it new!"

Samtidig brøt det ut en annen retning innen literaturen. Disse kan samles under fellesbetegnelsen tradisjonalistene. Dette var kunstnere og forfattere som ønsket å videreføre de gamle ideene og

verdiene. De ønsket at kunsten skulle være begripelog og figurativt, at argumentasjonen skulle bygge på fornuften og logikken og at musikken skulle være melodiøs og harmonisk.

Motpolen var modernistene som ville at kunsten skulle utfordre våre oppfatninger og meninger om samfunnet og følelsene våre. De ønsket at kunsten gjerne skulle være direkte, nærgående og ubehagelig og dermed vekke følelser, intuisjon og meddikterevne.

En annen retning som utviklet seg, var postmodernismen, som typisk sier "ja takk, begge deler." De blandet nytt og gammelt, seriøst og populært. Metodisk var de likest modernistene i deres eksperimentelle fremgangsmåte.

Europa går i starten av 1900-tallet inn i en vanskelig tid. Første verdenskrig og mellomkrigstida fører til at flere og flere kjenner seg igjen i følelsene til modernistene. Fremedgjøring og skepsis til storsamfunnet utvikler seg, og krigen gjør mange redde. Andre verdenskrig, den kalde krigen og de vanskelige økonomiske tidene gjør pessimismen mer akseptabel.

Senere forskning har vist at selv om denne perioden kalles modernismen, var det bøker med de realistiske tradisjonene de som ble mest lest. Dette er nok et eksempel på at periodene er sammensatte og glir over i hverandre. Derfor er det gjerne vanskelig å sette tydelige skiller mellom periodene.

"Skrik" av Edvard Munch er kanskje det mest kjente, norske maleriet. Det ble malt i 1893, og er et tydelig ekspresjonistisk maleri. Ekspresjonismen og også symbolismen var viktige bidragsytere til modernismen, der målet var å vise menneskets indre, ikke kun male naturtro slik impresjonistene gjorde.

Sværmere av Knut Hamsun

1. Gi et handlingsreferat av Sværmere som viser oppbygginga av romanen.

Romanen starter med at presten og kona kommer til bygda. Alle innbyggerne gleder seg til at disse skal komme.

Vendepunktet er når det skjer et innbrudd hos handelsmann Mack. Han utlover en dusør til den som melder seg som tyv. irken. Rolandsen tar skylden, fordi han trenger pengen

e som egenkapital til sin ide om produksjon av fiskelim.

Problemet oppstår når den virkelige tyven blir tatt. Dette var Enok. Rolandsen må nå gjemme seg for landsbyboerne, men han blir funnet. Det hele ender med at Rolandsen og handelsmann Mack bestemmer seg for å samarbeide om limet.

Elise Mack er forlovet til Henriksen. På en fest bestemmer hun seg for å bryte forlovelsen til Henriksen. Rolandsen har tildigere gjort kur til henne, og man tror nå at de vil bli sammen.

2. Presenter hovudpersonane i Sværmere:
1. Ove Rolandsen

Forlovet til Marie Van Loos etter at Elise Mack sa nei.

Snakker mye med bygdas kvinner, og er litt "over alt".

Forsker på ny produksjonsmetode til fiskelim

2. Handelsmannen Mack

Rikeste i bygda, og har den daverende produksjonen av fiskelim. Han har to barn, Elise og Frederik.

3. Elise Mack

Datter til Handelsmannen, mange menn har gjort kur til henne, og Henriksen fikk etter lang tid hennes ja.

4. Presten

Blir fremstilt som en rik og innflytelsesrik person, noe som viser seg å ikke stemme. Han ønsker å gjøre bygda roligere, og mer moralske.

5. Prestefrua

Glad i å være rik, og ser ikke problemet med hennes vaner.

6. Enok

Han er fisker, og det viser seg at han er den virkelige tyven som stjal fra handelsmannen.

7. Marie van Loos

Forlovede til Rolandsen, skjønner tidelig at det er noe mellom han og Elise. Hun forsøker å begrense Rolandsens oppførsel.

8. Klokkerdottera Olga

Frederik Macks store kjærlighet. Frederik er sønnen til handelsmannen. Rolandsen er også interessert i henne på et punkt i romanen. Hun arbeider i huset til Mack som stuepike.

3. Kva er det mest sentrale i romanen?

Romanen skildrer bygdeliv og menneskets higen etter penger og makt. Hamsun har brukt et bygdesamfunn med noen få mennesker til å beskrive allmenhetens grådighet og søken etter annerkjennelse. Deres ønske om kjærlighet og allianser står også sentralt i romanen.

Bildet finnes her.