Sult av Knut Hamsun

Rundt 1890 bryter mange forfattere og kunstnere med den tradisjonelle formen. Bakgrunnen for dette er at det begynner å vokse frem en ny menneske- og situasjonskildring i Norge. Modernismen er en protest mot nyvinninger og teknologien i det moderne samfunnet, som mange mener gjør at enkeltmennesket blir fremmedgjort og sterilisert. Disse kunstnerne og forfatterne ønsker derfor å peke på teknologiens skyggesider og enkeltindividets ubetydelighet for omverdenen.

Knut Hamsun var en norsk forfatter som levde fra 1859 til 1952. Han var en samfunnskritiker, og i 1891 reiste han landet rundt og holdt foredrag om norsk litteratur. I disse slakter han samtidslitteraturen, og store forfattere som Henrik Ibsen får gjennomgå. Ibsen selv var på ett av disse foredragene i Kristiania, men gjennom hele seansen fortrakk han ikke en mine. Disse foredragene var ganske overdrevne og på mange måter urettferdige, men de skapte oppmerksomhet rundt den nye forfatteren Hamsun. Grunnen til at han kunne tillate seg å være så krass, var at han visste at han sto på et vendepunkt i litteraturen. Dette vendepunktet er overgangen mot nyromantikken og modernismen, der hovedpunktene er den kaotiske og upersonlige hverdagen.

Sult er en jeg-roman, uten personopplysninger som navn og fortid. Det eneste vi vet er det som er nødvendig for romanens handling, at personen er en fattig mann som flytter til Kristiania for å bli forfatter. Han blir en miserabel karakter, som beskrives som rotløs og fremmedgjort. Det er tilnærmet ingen ytre handling i boka, og lite tydelig tematikk. Det romanen er god på, er detaljerte beskrivelser av jeg-personens indre liv, noe som var nytt på denne tiden. Den er enestående i skrivemåte og oppbygning, og den eneste som kan kopiere Hamsun, er Hamsun selv. Det den har likhetstrekk med, er romaner i modernismen, der mye av tematikken bygger på nettopp denne fremmedfølelsen. Også den subjektive fremstillingen av et menneskets indre tanker og følelser kan vi finne igjen i verk fra denne perioden.


Modernistiske trekk i sult er da jeg-personens rotløse følelse, lite skildringer av omverden, men detaljerte beskrivelser av indre tanker og følelser. Hele romanen er skrevet fra jeg-personens vinkling. Allerede i fjerde linje i utdraget, sier jeg-personen følgende: Herregud hvor alting hadde lyst til å gå bakvendt for mig! Dette viser en håpløshet over at ingenting går hovedpersonens vei. Han er frustrert og fortvilet av sin egen situasjon. Oppi all denne frustrasjonen peker forfatteren på at de eneste som er rundt personen, er to barnepiker som triller barnevogner langt unna. Dette beskriver ensomheten godt, og at jeg-personen kanskje føler seg litt isolert fra omverdenen. Senere går han ut etter blyanten han har glemt igjen, som tideligere var grunnen for det dystre uttrykket. På veien går han forbi en dame som han legger spesielt merke til. Han beskriver sine indre følelser på følgende måte: Jeg føler mig som grepen av en sælsom lyst til å gjøre denne dame rædd, følge efter hende og fortrædige hende på en eller annen måte. Det var ikke vanlig i gammel litteratur å fortelle så direkte og åpenlyst om slike begjær som jeg-personen forteller om her. I tillegg er det ikke noe annet enn denne hovedpersonen og handlingene rundt ham som beskrives. Alle disse tingene er tegn på at Hamsun gjennom sin roman Sult skriver modernistisk og nyromantisk.

Bildet finnes her.