1878 og Undervisning

I 1878 ble det vedtatt at "Undervisningen i Almueskolen saavidt mulig skulle meddeles paa Børnenes eget Talesprog."

Jamstillingsvedtaket i 1885

Jamstillingsvedtaket i 1885 gikk ut på at landsmålet og riksmålet ble sidestilt, gjennom et vedtak i Stortinget. Vedtaket lød som følger:

"Regjeringen anmodes at træffe fornøden Forføining til, at det norske Folkesprog som Skole- og officielt Sprog sidestilles med vort almindelige Skrift- og Brogsprog."

Rettskrivingsmøtet i 1869

I 1869 ble det arrangert et rettskrivingsmøte i Stockholm. Dette møtet var et resultat av den såkaldte "skandinavismen", som hadde som mål å gjøre skrivemåtene i de Skandinaviske landene likere. Dette gjaldt først og fremst skriftspråkene dansk og svensk, i og med at Norge på denne tiden benyttet det danske skriftspråket. Likevel hadde Norge to representanter på møtet: Knud Knudsen og Henrik Ibsen.

Noen av reformene som ble vedtatt på dette møtet var: Latinske bokstaver istedenfor gotiske, små bokstaver i substantiv, og "å" istedenfor "aa".

"Gradvishetens vej, ikkje bråhastens vej"

Dette er et utsagn av Knud Knudsen, som en beskrivelse av hvordan han ønsker å fornorske det danske språket. Det kommer tydelig frem at han ikke ønsket en revolusjonerende endring over natten, men at språket skulle fornorskes gradvis, og i naturlig tempo. Dette var også viktig for å få folket med på endringene, og sørge for at det ikke ble en for brå og drastisk overgang.

Ivar Aasen

Ivar Aasen var bondesønn fra Sunnmøre, og brukte store deler av sitt liv på å bygge et nytt norsk skriftspråk bygget på dialektene på bygdene. Han bryter tydelig fra de andre lykrikkere som tidligere ønsket å bygge det norske skriftspråket på en bestemt dialekt. Disse ønsket å bygge det nye språket på norrønt, men dette ville bli vanskelig å realisere i og med at vi hadde gått vekk fra kasusene. Aasen dro rundt i det ganske land og samlet dialekter, talemål og skrivesett, og brukte kun former som han kunne bevise fantes. Dette endte i to ordbøker: Det norske Folkesprogs Gramatikk i 1848 og Ordbog over det norske Folkesprog i 1850. Dette skapte grunnlaget for dagens nynorsk.

Aasmund Olavsson Vinje var den første til å ta ibruk landsmålet etter Aasen selv. Også Arne Garborg tok i bruk dette.

Knud Knudsen

Knud Knudsen var husmannsønn fra Agder, men bodde store deler av livet sitt i Kristiania. Hans visjon var å fornorske det danske skriftspråket, og han ble støttet av Henrik Wergeland.

Knudsen mente det var urealistisk at nordmennene ville begynne å skrive på en annen måte enn de var vant til under det danske styret. Derfor ønsket han å omforme det allerede eksisterende skriftspråket i landet. Det norske talemålet skulle også være bygget på dansken, men dette skulle også reformeres. Likevel var ikke dette noe som skulle skje over natten, og et av hans slagord var "Gradvishetens vej, ikke bråhastens vej".

Henrik Wergeland støttet denne retningen innen språkdebatten.

De norske folkeeventyrene

Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe kom i 1841 ut med det første heftet av Norske Folkeeventyr. Deres arbeid gikk ut på å nedtegne de norske folkeeventyrene, og de reiste rundt og samlet disse. Forordet som forteller om forfatternes forarbeid, er skrevet på dansk. Senere, i eventyrdelen av boken, skjer det noe med språket. Det norske talemålet blir mer synlig i teksten, og ord og uttrykk som ikke finnes på dansk var likevel med i teksten. Denne overgangen illustrerer på mange måter Henrik Wergelands visjon om fornorsking av dansken, og ideene fortsetter hos Knud Knudsen.

Bildelenken er her.

Knud Knudsen og Ivar Aasen

Både Knud Knudsen og Ivar Aasen var begge fra bondestanden, og huskes i dag for å ha vært drivkrefter i å få et eget norsk skriftspråk.

Knud Knudsen var tilhenger av ideen om å fornorske det danske skriftspråket. Wergeland var for denne typen fornorsking av dansken, noe han allerede hadde begynt med da han skrev norske vendinger i lyrikken sin. I dag er dette blitt bokmål, og der den mest utbredte skrivestilen i Norge.

Aasen derimot, dro rundt på bygdene og samlet dialekter. Dette brukte han som utgangspunkt i et arbeid som dreide seg om et norsk skriftspråk. Historikeren Peter Andreas Munch støttet Aasen i hans arbeid for det norske. Han pekte også på viktigheten av at språket skulle ha en historisk bakgrunn, og Norrønt var en viktig tilbakekobling. Andre norske forfattere er Aasmund Olavsson Vinje og Arne Garborg støttet også Aasens argumentasjoner. Denne retningen er i dag blitt nynorsken.

Romantikken og språkdebatten

Romantikken var en retning innen litteratur og samfunn på 1800-tallet som tok utgangspunkt i å finne en nasjonal identitet, og forsøke å finne tilbake til det naturlige. Den norske forfatteren Henrik Wergeland begynte å blande inn norske uttrykk i sin diktning. Dette fikk mange reaksjoner, både positive og negative. Det som er sikkert er at Wergeland satte fokus på å finne det norske, og banet vei for språkdebatten. Han var selv drevet av romantiske ideer om å finne en felles folkeånd og å samle menneskene i det ganske land under en felles stolthet over landet.

Sammenhengen mellom språk og nasjonsbygging

I 1814 går Norge ut av unionen med Danmark, som har pågått i 400 år. Denne friheten gjør nordmennene interesserte i å finne sin egen nasjonale ånd og identitet. Hva er vel mer samlende enn språket? I tillegg ble det snart kjent at Norge skulle inn i en ny union med Sverige. Mange var redde for at svenskene ville tvinge nordmennene til å benytte det svenske skriftspråket. Derfor ble det viktig å definere et eget, norsk språk, som ville beskytte den norske folkeånden i den nye unionen. Dette hadde også sammenheng med tankene ute i Europa, om at språket var det viktigste kjennetegnet på en nasjon.

Norges skriftspråk på denne tiden var Dansk, men dialektene preget talemålet.

Kildebruk

Det vanskeligste å gjennomføre i en kildebrukoppgave, synes jeg er fotnotene. Jeg synes disse lett kan bli uoversiktlige og rotete, men det har kanskje mer å gjøre med at jeg ikke er vant til dem, enn at det er teknisk vanskelig.

De to kildene jeg valgte ut i denne oppgaven er læreboka, Grip Teksten, og en side fra Wikipedia om feminismens historie. Det er to veldig forskjellige kilder, i og med at Grip Teksten er en lærebok i den

videregående skolen skrevet av fagpersoner, mens Wikipedia er en nettside der veldig mange forskjellige mennesker kan skrive alt de vil. Derfor har Grip Teksten allerede mer troverdighet enn Wikipedia, fordi en kan stole på innholdet på en helt annen måte enn Wikipedias. Jeg vil likevel påstå at min Wikipedia-side i denne sammenhengen er pålitelig, både fordi det er hyppig bruk av fotnoter, og fordi det er en detaljert kildeliste på slutten. Språket er godt og flytende, og jeg kan ikke umiddelbart oppdage skrivefeil. Alt dette er faktorer som gjør at jeg som leser lettere tror på det som er formidlet.

Kilder er et nyttig verktøy, som gjør at fagtekster blir mer forklarende, troverdige og interessante. Det å kunne sitere andre, og kunne benytte andres kunnskap i egne tekster gjør den mer levende og også mer informativ. Samtidig er kildebruk risikosport dersom man ikke viser til sine kilder. I skolen blir sitater uten kildehenvisninger tatt som juks, og kan i verste fall ende med strykkarakter. I "voksenlivet" blir dette kalt plagiat, og kan ende med at din kjære bok på flere tusen sider blir trukket tilbake fra markedet grunnet andre forfattere og fagpersoners reaksjoner på at deres egne tanker og vurderinger er stjålet og utgitt under en annens navn. Derfor er kilder, eller rettere sagt mangel på disse, en dyp fallgruve som kan få konsekvenser for enhver. Oppfordringen er da: Bruk kilder, men fortell for Guds skyld hele verden at du har brukt dem!

Bildet finner du her.