1878 og Undervisning

I 1878 ble det vedtatt at "Undervisningen i Almueskolen saavidt mulig skulle meddeles paa Børnenes eget Talesprog."

Jamstillingsvedtaket i 1885

Jamstillingsvedtaket i 1885 gikk ut på at landsmålet og riksmålet ble sidestilt, gjennom et vedtak i Stortinget. Vedtaket lød som følger:

"Regjeringen anmodes at træffe fornøden Forføining til, at det norske Folkesprog som Skole- og officielt Sprog sidestilles med vort almindelige Skrift- og Brogsprog."

Rettskrivingsmøtet i 1869

I 1869 ble det arrangert et rettskrivingsmøte i Stockholm. Dette møtet var et resultat av den såkaldte "skandinavismen", som hadde som mål å gjøre skrivemåtene i de Skandinaviske landene likere. Dette gjaldt først og fremst skriftspråkene dansk og svensk, i og med at Norge på denne tiden benyttet det danske skriftspråket. Likevel hadde Norge to representanter på møtet: Knud Knudsen og Henrik Ibsen.

Noen av reformene som ble vedtatt på dette møtet var: Latinske bokstaver istedenfor gotiske, små bokstaver i substantiv, og "å" istedenfor "aa".

"Gradvishetens vej, ikkje bråhastens vej"

Dette er et utsagn av Knud Knudsen, som en beskrivelse av hvordan han ønsker å fornorske det danske språket. Det kommer tydelig frem at han ikke ønsket en revolusjonerende endring over natten, men at språket skulle fornorskes gradvis, og i naturlig tempo. Dette var også viktig for å få folket med på endringene, og sørge for at det ikke ble en for brå og drastisk overgang.

Ivar Aasen

Ivar Aasen var bondesønn fra Sunnmøre, og brukte store deler av sitt liv på å bygge et nytt norsk skriftspråk bygget på dialektene på bygdene. Han bryter tydelig fra de andre lykrikkere som tidligere ønsket å bygge det norske skriftspråket på en bestemt dialekt. Disse ønsket å bygge det nye språket på norrønt, men dette ville bli vanskelig å realisere i og med at vi hadde gått vekk fra kasusene. Aasen dro rundt i det ganske land og samlet dialekter, talemål og skrivesett, og brukte kun former som han kunne bevise fantes. Dette endte i to ordbøker: Det norske Folkesprogs Gramatikk i 1848 og Ordbog over det norske Folkesprog i 1850. Dette skapte grunnlaget for dagens nynorsk.

Aasmund Olavsson Vinje var den første til å ta ibruk landsmålet etter Aasen selv. Også Arne Garborg tok i bruk dette.

Knud Knudsen

Knud Knudsen var husmannsønn fra Agder, men bodde store deler av livet sitt i Kristiania. Hans visjon var å fornorske det danske skriftspråket, og han ble støttet av Henrik Wergeland.

Knudsen mente det var urealistisk at nordmennene ville begynne å skrive på en annen måte enn de var vant til under det danske styret. Derfor ønsket han å omforme det allerede eksisterende skriftspråket i landet. Det norske talemålet skulle også være bygget på dansken, men dette skulle også reformeres. Likevel var ikke dette noe som skulle skje over natten, og et av hans slagord var "Gradvishetens vej, ikke bråhastens vej".

Henrik Wergeland støttet denne retningen innen språkdebatten.

De norske folkeeventyrene

Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe kom i 1841 ut med det første heftet av Norske Folkeeventyr. Deres arbeid gikk ut på å nedtegne de norske folkeeventyrene, og de reiste rundt og samlet disse. Forordet som forteller om forfatternes forarbeid, er skrevet på dansk. Senere, i eventyrdelen av boken, skjer det noe med språket. Det norske talemålet blir mer synlig i teksten, og ord og uttrykk som ikke finnes på dansk var likevel med i teksten. Denne overgangen illustrerer på mange måter Henrik Wergelands visjon om fornorsking av dansken, og ideene fortsetter hos Knud Knudsen.

Bildelenken er her.

Knud Knudsen og Ivar Aasen

Både Knud Knudsen og Ivar Aasen var begge fra bondestanden, og huskes i dag for å ha vært drivkrefter i å få et eget norsk skriftspråk.

Knud Knudsen var tilhenger av ideen om å fornorske det danske skriftspråket. Wergeland var for denne typen fornorsking av dansken, noe han allerede hadde begynt med da han skrev norske vendinger i lyrikken sin. I dag er dette blitt bokmål, og der den mest utbredte skrivestilen i Norge.

Aasen derimot, dro rundt på bygdene og samlet dialekter. Dette brukte han som utgangspunkt i et arbeid som dreide seg om et norsk skriftspråk. Historikeren Peter Andreas Munch støttet Aasen i hans arbeid for det norske. Han pekte også på viktigheten av at språket skulle ha en historisk bakgrunn, og Norrønt var en viktig tilbakekobling. Andre norske forfattere er Aasmund Olavsson Vinje og Arne Garborg støttet også Aasens argumentasjoner. Denne retningen er i dag blitt nynorsken.

Romantikken og språkdebatten

Romantikken var en retning innen litteratur og samfunn på 1800-tallet som tok utgangspunkt i å finne en nasjonal identitet, og forsøke å finne tilbake til det naturlige. Den norske forfatteren Henrik Wergeland begynte å blande inn norske uttrykk i sin diktning. Dette fikk mange reaksjoner, både positive og negative. Det som er sikkert er at Wergeland satte fokus på å finne det norske, og banet vei for språkdebatten. Han var selv drevet av romantiske ideer om å finne en felles folkeånd og å samle menneskene i det ganske land under en felles stolthet over landet.

Sammenhengen mellom språk og nasjonsbygging

I 1814 går Norge ut av unionen med Danmark, som har pågått i 400 år. Denne friheten gjør nordmennene interesserte i å finne sin egen nasjonale ånd og identitet. Hva er vel mer samlende enn språket? I tillegg ble det snart kjent at Norge skulle inn i en ny union med Sverige. Mange var redde for at svenskene ville tvinge nordmennene til å benytte det svenske skriftspråket. Derfor ble det viktig å definere et eget, norsk språk, som ville beskytte den norske folkeånden i den nye unionen. Dette hadde også sammenheng med tankene ute i Europa, om at språket var det viktigste kjennetegnet på en nasjon.

Norges skriftspråk på denne tiden var Dansk, men dialektene preget talemålet.

Kildebruk

Det vanskeligste å gjennomføre i en kildebrukoppgave, synes jeg er fotnotene. Jeg synes disse lett kan bli uoversiktlige og rotete, men det har kanskje mer å gjøre med at jeg ikke er vant til dem, enn at det er teknisk vanskelig.

De to kildene jeg valgte ut i denne oppgaven er læreboka, Grip Teksten, og en side fra Wikipedia om feminismens historie. Det er to veldig forskjellige kilder, i og med at Grip Teksten er en lærebok i den

videregående skolen skrevet av fagpersoner, mens Wikipedia er en nettside der veldig mange forskjellige mennesker kan skrive alt de vil. Derfor har Grip Teksten allerede mer troverdighet enn Wikipedia, fordi en kan stole på innholdet på en helt annen måte enn Wikipedias. Jeg vil likevel påstå at min Wikipedia-side i denne sammenhengen er pålitelig, både fordi det er hyppig bruk av fotnoter, og fordi det er en detaljert kildeliste på slutten. Språket er godt og flytende, og jeg kan ikke umiddelbart oppdage skrivefeil. Alt dette er faktorer som gjør at jeg som leser lettere tror på det som er formidlet.

Kilder er et nyttig verktøy, som gjør at fagtekster blir mer forklarende, troverdige og interessante. Det å kunne sitere andre, og kunne benytte andres kunnskap i egne tekster gjør den mer levende og også mer informativ. Samtidig er kildebruk risikosport dersom man ikke viser til sine kilder. I skolen blir sitater uten kildehenvisninger tatt som juks, og kan i verste fall ende med strykkarakter. I "voksenlivet" blir dette kalt plagiat, og kan ende med at din kjære bok på flere tusen sider blir trukket tilbake fra markedet grunnet andre forfattere og fagpersoners reaksjoner på at deres egne tanker og vurderinger er stjålet og utgitt under en annens navn. Derfor er kilder, eller rettere sagt mangel på disse, en dyp fallgruve som kan få konsekvenser for enhver. Oppfordringen er da: Bruk kilder, men fortell for Guds skyld hele verden at du har brukt dem!

Bildet finner du her.

Sult av Knut Hamsun

Rundt 1890 bryter mange forfattere og kunstnere med den tradisjonelle formen. Bakgrunnen for dette er at det begynner å vokse frem en ny menneske- og situasjonskildring i Norge. Modernismen er en protest mot nyvinninger og teknologien i det moderne samfunnet, som mange mener gjør at enkeltmennesket blir fremmedgjort og sterilisert. Disse kunstnerne og forfatterne ønsker derfor å peke på teknologiens skyggesider og enkeltindividets ubetydelighet for omverdenen.

Knut Hamsun var en norsk forfatter som levde fra 1859 til 1952. Han var en samfunnskritiker, og i 1891 reiste han landet rundt og holdt foredrag om norsk litteratur. I disse slakter han samtidslitteraturen, og store forfattere som Henrik Ibsen får gjennomgå. Ibsen selv var på ett av disse foredragene i Kristiania, men gjennom hele seansen fortrakk han ikke en mine. Disse foredragene var ganske overdrevne og på mange måter urettferdige, men de skapte oppmerksomhet rundt den nye forfatteren Hamsun. Grunnen til at han kunne tillate seg å være så krass, var at han visste at han sto på et vendepunkt i litteraturen. Dette vendepunktet er overgangen mot nyromantikken og modernismen, der hovedpunktene er den kaotiske og upersonlige hverdagen.

Sult er en jeg-roman, uten personopplysninger som navn og fortid. Det eneste vi vet er det som er nødvendig for romanens handling, at personen er en fattig mann som flytter til Kristiania for å bli forfatter. Han blir en miserabel karakter, som beskrives som rotløs og fremmedgjort. Det er tilnærmet ingen ytre handling i boka, og lite tydelig tematikk. Det romanen er god på, er detaljerte beskrivelser av jeg-personens indre liv, noe som var nytt på denne tiden. Den er enestående i skrivemåte og oppbygning, og den eneste som kan kopiere Hamsun, er Hamsun selv. Det den har likhetstrekk med, er romaner i modernismen, der mye av tematikken bygger på nettopp denne fremmedfølelsen. Også den subjektive fremstillingen av et menneskets indre tanker og følelser kan vi finne igjen i verk fra denne perioden.


Modernistiske trekk i sult er da jeg-personens rotløse følelse, lite skildringer av omverden, men detaljerte beskrivelser av indre tanker og følelser. Hele romanen er skrevet fra jeg-personens vinkling. Allerede i fjerde linje i utdraget, sier jeg-personen følgende: Herregud hvor alting hadde lyst til å gå bakvendt for mig! Dette viser en håpløshet over at ingenting går hovedpersonens vei. Han er frustrert og fortvilet av sin egen situasjon. Oppi all denne frustrasjonen peker forfatteren på at de eneste som er rundt personen, er to barnepiker som triller barnevogner langt unna. Dette beskriver ensomheten godt, og at jeg-personen kanskje føler seg litt isolert fra omverdenen. Senere går han ut etter blyanten han har glemt igjen, som tideligere var grunnen for det dystre uttrykket. På veien går han forbi en dame som han legger spesielt merke til. Han beskriver sine indre følelser på følgende måte: Jeg føler mig som grepen av en sælsom lyst til å gjøre denne dame rædd, følge efter hende og fortrædige hende på en eller annen måte. Det var ikke vanlig i gammel litteratur å fortelle så direkte og åpenlyst om slike begjær som jeg-personen forteller om her. I tillegg er det ikke noe annet enn denne hovedpersonen og handlingene rundt ham som beskrives. Alle disse tingene er tegn på at Hamsun gjennom sin roman Sult skriver modernistisk og nyromantisk.

Bildet finnes her.

Modernismen

Modernismen var en periode fra 1890 og frem til i dag. På slutten av 1800-tallet ble samfunnet preget av en stor samfunnsutvikling. Nyvinninger innen vitenskap, teknologi og medier, samt økende globalisering gjorde at mange følte seg fremmede i egne liv. De var redde og engstelige for den voldsomme og raske utviklingen. Dette kunne en også merke i litteraturen og kunsten. De utrykte skepsis, angst og pessimisme overfor samfunnsutviklingen. Mange ga utrykk for en følelse av hjemløshet og fremmedgjørelse, og skepsis mot datidens kalde og kaotiske verden. Dette førte til et radikalt brudd med alle gamle uttrykksformer.

Modernismen preges derfor av eksperimentelle sjangere, teknikker og språk. Målet var å finne uttrykk for noe menneskene ikke hadde følt eller opplevd før. Den amerikanske lyrikeren Ezra Pound oppsummerte denne tankemåten i setningen "Make it new!"

Samtidig brøt det ut en annen retning innen literaturen. Disse kan samles under fellesbetegnelsen tradisjonalistene. Dette var kunstnere og forfattere som ønsket å videreføre de gamle ideene og

verdiene. De ønsket at kunsten skulle være begripelog og figurativt, at argumentasjonen skulle bygge på fornuften og logikken og at musikken skulle være melodiøs og harmonisk.

Motpolen var modernistene som ville at kunsten skulle utfordre våre oppfatninger og meninger om samfunnet og følelsene våre. De ønsket at kunsten gjerne skulle være direkte, nærgående og ubehagelig og dermed vekke følelser, intuisjon og meddikterevne.

En annen retning som utviklet seg, var postmodernismen, som typisk sier "ja takk, begge deler." De blandet nytt og gammelt, seriøst og populært. Metodisk var de likest modernistene i deres eksperimentelle fremgangsmåte.

Europa går i starten av 1900-tallet inn i en vanskelig tid. Første verdenskrig og mellomkrigstida fører til at flere og flere kjenner seg igjen i følelsene til modernistene. Fremedgjøring og skepsis til storsamfunnet utvikler seg, og krigen gjør mange redde. Andre verdenskrig, den kalde krigen og de vanskelige økonomiske tidene gjør pessimismen mer akseptabel.

Senere forskning har vist at selv om denne perioden kalles modernismen, var det bøker med de realistiske tradisjonene de som ble mest lest. Dette er nok et eksempel på at periodene er sammensatte og glir over i hverandre. Derfor er det gjerne vanskelig å sette tydelige skiller mellom periodene.

"Skrik" av Edvard Munch er kanskje det mest kjente, norske maleriet. Det ble malt i 1893, og er et tydelig ekspresjonistisk maleri. Ekspresjonismen og også symbolismen var viktige bidragsytere til modernismen, der målet var å vise menneskets indre, ikke kun male naturtro slik impresjonistene gjorde.

Sværmere av Knut Hamsun

1. Gi et handlingsreferat av Sværmere som viser oppbygginga av romanen.

Romanen starter med at presten og kona kommer til bygda. Alle innbyggerne gleder seg til at disse skal komme.

Vendepunktet er når det skjer et innbrudd hos handelsmann Mack. Han utlover en dusør til den som melder seg som tyv. irken. Rolandsen tar skylden, fordi han trenger pengen

e som egenkapital til sin ide om produksjon av fiskelim.

Problemet oppstår når den virkelige tyven blir tatt. Dette var Enok. Rolandsen må nå gjemme seg for landsbyboerne, men han blir funnet. Det hele ender med at Rolandsen og handelsmann Mack bestemmer seg for å samarbeide om limet.

Elise Mack er forlovet til Henriksen. På en fest bestemmer hun seg for å bryte forlovelsen til Henriksen. Rolandsen har tildigere gjort kur til henne, og man tror nå at de vil bli sammen.

2. Presenter hovudpersonane i Sværmere:
1. Ove Rolandsen

Forlovet til Marie Van Loos etter at Elise Mack sa nei.

Snakker mye med bygdas kvinner, og er litt "over alt".

Forsker på ny produksjonsmetode til fiskelim

2. Handelsmannen Mack

Rikeste i bygda, og har den daverende produksjonen av fiskelim. Han har to barn, Elise og Frederik.

3. Elise Mack

Datter til Handelsmannen, mange menn har gjort kur til henne, og Henriksen fikk etter lang tid hennes ja.

4. Presten

Blir fremstilt som en rik og innflytelsesrik person, noe som viser seg å ikke stemme. Han ønsker å gjøre bygda roligere, og mer moralske.

5. Prestefrua

Glad i å være rik, og ser ikke problemet med hennes vaner.

6. Enok

Han er fisker, og det viser seg at han er den virkelige tyven som stjal fra handelsmannen.

7. Marie van Loos

Forlovede til Rolandsen, skjønner tidelig at det er noe mellom han og Elise. Hun forsøker å begrense Rolandsens oppførsel.

8. Klokkerdottera Olga

Frederik Macks store kjærlighet. Frederik er sønnen til handelsmannen. Rolandsen er også interessert i henne på et punkt i romanen. Hun arbeider i huset til Mack som stuepike.

3. Kva er det mest sentrale i romanen?

Romanen skildrer bygdeliv og menneskets higen etter penger og makt. Hamsun har brukt et bygdesamfunn med noen få mennesker til å beskrive allmenhetens grådighet og søken etter annerkjennelse. Deres ønske om kjærlighet og allianser står også sentralt i romanen.

Bildet finnes her.

"Løven"

I dag har vi sett filmen "Løven" om Henrik Ibsen. Filmen var først og fremst en dokumentar, med innslag av dramatiseringer i form av monologer gitt av en skuespiller som spilte Ibsen.

Ibsen ble født i Skien, og hans første jobb var som medhjelper på et apotek. Han fikk en sønn i Skien, som ble født utenfor ekteskap. Hans store kjærlighet Susanna møtte han på et ball, og ikke lenge etter giftet de seg. Susanne fikk en sentral rolle i hans forfatterskap, da hun oppmuntret ham til å skrive. Ibsen jobbet i det Norske teateret i Bergen, der han satte opp mange av sine første komedier og teaterstykker. De fikk varierende tilbakemeldinger. Han ble etter hvert suspendert fra teateret, og familien flyttet til Kristiania. Her jobbet han i teateret, men her var stykkene på Dansk. Denne perioden slet de økonomisk. Ibsen og susanna fikk en sønn som de kalte Sigurd.

I senere år dro Ibsen til Roma, der han skrev sine kjente verk Brand og Peer Gynt. Da familien returnerte til Norge, ble de kongelig mottatt. Han møtte også nå hard kritikk fra blant annet Knut Hamsun. Familien dro raskt utenlands igjen, og han skrev sitt drama "Et Dukkehjem" som er det mest spilte teateret. Han døde i Kristiania i 1906, og han oppholdt seg totalt 27 år av livet sitt i utlandet.

Bildet er hentet her.

Tilbake til naturen

Romantikken var en litterær periode på 1800-tallet, der menneskene begynte å trekke tilbake til naturen. De ville søke nye måter å forstå virkeligheten på, og mange mente at verden var delt i to: en synlig og en skjult virkelighet. For å komme nærmere den skjulte virkeligheten, søkte menneskene til naturen, og det gudommelige. Mange mente at den skjulte sannheten lå i naturen og i det rene, upåvirkede miljø. Mange filosofer var enige i denne oppfatningen, og en av disse var Jean-Jacques Rousseau.

Jean- Jacques Rousseau (1712-1778) var en fransk filosof, forfatter og samfunnsforsker. Han hadde stor innflytelse i samfunnet, og etter sin død ble hans levninger flyttet til en æresplass i Pantheon i Paris. Mange har sagt at hans tanker og ideer gav inspirasjon til den franske revolusjonen.

Rousseau mente at menneskene hadde gått langt vekk fra det naturlige, og for å søke en større lykke og skape orden og fred, skulle menneskene søke tilbake til naturen. Dette sitatet "tilbake til naturen" er ett av Rousseaus mest kjente, og det kan også koples frem til Romantikken noen år senere. Han mente at den moderne sivilisasjonen var preget av egoisme og materialisme, og at dette ødela menneskene. Ideene og meningene hans i forhold til den vitenskapelige fremgangen bryter med tendensen i samfunnet på denne tiden, noe som gjør at man sier Rousseau var antimoderne på dette punktet. Samtidig var Rousseau en mann av sin tid. De to bøkene hans Samfunnspakten og Émile fremmer ideer som i høyere grad viser til de ideene som er viktige i det moderne prosjekt. I Samfunnspakten er hovedideen at allmennviljen og folkets makt skal styre. Dette kan vi kople opp mot Folkesuverenitetsprinsippet, nemlig at all makt utgår av folket. Émile forteller om hvordan barna skal oppdras, og det legges vekt på at barn ikke er små voksne. Rousseau mener at den beste kunnskap kommer gjennom svar på egne spørsmål. På denne måten kan man si at Jean-Jacques Rousseau var en både moderne og antimoderne samfunnskritiker, og hans ideer preger samfunnet både før og i dag.

Henrik Wergeland og Dovenskab i Regnveir

I denne teksten forteller Wergeland om noen steinbrytere, som arbeider dag ut og dag inn i steinbruddet. Forfatteren undrer seg over at klærne er så skitne og skoene så hullete. Han lurer på hvorfor de ikke vasker seg og fikser de stygge skoene. Derfor går han en dag bort til en av dem, Embert, og spør han hvorfor han ikke gjør noe med klærne og skones forfatning. Embert svarer at det har han ikke tid til, da han jobber så mye i steinbruddet. Siden begynner det og regne, og forfatteren tenker at nå må vel arbeiderne ha vasket og ordnet klærne i de to dagene regnet holder på. Men da han kom tilbake til steinbruddet, så han at både klær og sko var i like dårlig forfatning som før. Det viser seg snart at Embert og sønnene har brukt de 48

fritimene på å sove, uten tanke på hverken husarbeid eller klesvask. Forfatteren undrer seg over at det er mulig at hus og klær er i så dårlig stand, uten at eierne gjør noe for å bedre det.

Gjennom sin tekst Dovenskab i Regnveir viser Wergeland til arbeiderklassen, som hele dagen jobber med tungt arbeid, og på kvelden ikke har tid til å ta vare på seg selv eller huset de bor i. I teksten finner vi mange av de samme meningsytringer som Rousseau sto for, nemlig at det moderne samfunnet ødelegger menneskene. Dersom arbeiderne ikke hadde jobbet i steinbruddet, kunne de tatt bedre vare på seg selv og hjem. I tillegg setter han veldig tydelig fingeren på noe han har ment er et samfunnsproblem, nemlig at menneskene ikke tar vare på seg selv. På denne tiden var det vanlig at forfattere pakket inn samfunnskritikken i realistiske tekster, så derfor kan man jo også tenke at Wergeland hadde hatt flere enn akkurat arbeiderne som har dette problemet.

Bildekildene til dette innlegget er:

http://grethesnorskblogg.blogspot.com/

http://no.wikipedia.org/wiki/Henrik_Wergeland

Fordypningsoppgaven

I dag jobbet vi med fordypningsoppgaven. Jeg har bestemt meg for å skrive den litterære oppgaven, og temaet mitt er feminisme.

Jeg har valgt bøkene Amtmannens Døtre av Camilla Collett og Dinas bok av Herbjørg Wassmo. Den tredje boka er jeg ikke helt sikker på enda, men det står mellom Amalie Skram eller Sigrid Unnsett Jenny. Alle bøkene har en kvinne i Norge som hovedperson, og er skrevet av en Norsk kvinne.

Forslag til problemstillinger er:

• Hvordan påvirker forfatterens kvinnesyn og de sosiale forventningene til kvinner hovedpersonene i boka?

• Hvordan skiller kvinnene i bøkene seg fra andre kvinner i sin tid?

• Ser man noen forandring i deres tankesett i løpet av boka